Tretten år og overvektig
I dag har jeg snakket med en nydelig 13-åring. Selv synes hun dessverre ikke at hun er så nydelig, fordi hun har en større kropp enn de andre i klassen.
13-åringen forteller at hun blir lei seg når hun er på sosiale medier, og ser hvor fine alle andre er. Og det hun ønsker seg mest, er en smal midje og struttende hofter. For da kommer hun til å føle seg bra og ha bedre selvtillit.
Når jeg treffer denne jenta, har jeg ofte ikke noen agenda, men jeg ser an hva det er som kommer frem i samtalen. De tingene hun lurer på selv, er de tingene som er viktigst å svare på. Jeg styrer gjerne samtalen vekk i fra vekt og kropp, og prøver å fokusere på å finne en balanse i temaene hun tar opp om mat, trening, trivsel og selvtillit.
Mitt mål er ikke å få henne ned i vekt. Jeg har ikke bedt henne slutte å spise noe som helst, og jeg veier henne ikke. Mitt mål er få henne til å føle seg bedre og gi henne informasjon, slik at hun kan møte alle kravene, påstandene og tilbudene overalt, med mer kunnskap.
Men jeg er på tynn is, og jeg vet ofte ikke hva jeg skal si.
Jeg er ikke trent i å snakke med 13-åringer, og noen ganger angrer jeg på noe jeg har sagt. Kanskje hun misforstod? Kanskje jeg sa noe teit?
Jeg har aldri følt meg så nervøs og usikker, som når jeg skal treffe denne jenta. På mange måter, tenker jeg at hun er den aller viktigste jeg følger opp akkurat nå. Og jeg vil ikke si noe feil.
Jeg aner ikke hva hun synes om meg, men jeg vet at jeg synes at hun er helt nydelig. Så lenge hun vil snakke med meg, tar jeg henne gladelig i mot.
For hun beriker min hverdag. Hun gjør at jeg vil lære mer, mestre mer, og få til mer. Hun inspirerer meg og vekker meg.
