Du tippet riktig: Jeg kjøper ikke sjokoladepålegg

Sjokoladepålegg er ikke en del av påleggstilbudet hos oss. (Enda.) Sånn er det vel å ha en ernæringsfysiolog som mor.

 

 

Jeg har tenkt at før eller siden kommer barna mine til å finne ut at sjokoladepålegg finnes, men den oppdagelsen trenger de ikke gjøre i mitt hjem.

Jeg har også tenkt at hadde de fått smaken på sjokoladepålegg, hadde de sikkert blitt hekta, og da hadde det vært en overhengende fare for at svaret “Nei, du får ikke Nugatti på skiva nå” ville ført til sammenbrudd, tårer og fortvilelse.

 

Men det var ikke helt slik…!

Her om dagen var det hysteriske tendenser rundt frokostbordet. 3-åringen gråt og skrek etter drikke (han ville nok helst fullernært seg på drikke, hadde det vært opp til han), 6-åringen pratet og pratet og ble lei seg for at ingen hørte etter, og babyen satt med stivt blikk i babystolen. Min mann og jeg var stresset fordi vi skulle dra på familiebesøk om ikke lenge, og det var dermed viktig at dette måltidet ble gjennomført uten for mange spesialavtaler og ekstra tid.

Her trengs det noe spennende for å få fokuset bort fra all elendigheten, tenkte jeg.

– Vet dere hva?? sa jeg med min mest spennende og overbevisende stemme.
Barna stilnet i et lite sekund.
– Hva da? Hva da? Hva da?
De samlet seg rundt beina mine.
– Vet dere hva jeg har? sa jeg.
Jeg åpnet skapet og tok ut en liten tube Nugatti som vi – mot alle odds – hadde liggende fra et tidligere besøk.
– Dette er sjokolade som vi kan smøre på skiva! Vil dere ha det?
Jeg gav dem mitt mest overbevisende smil og var trygg i troen på at nå kom de i hvert fall til å få i seg én skive grovt brød med Nugatti, og vi kunne komme oss i vei.

Men 6-åringen svarte tørt:
– Det der har jeg smakt og jeg liker det ikke.

Jeg ble overrasket. Samtidig ikke. Overrasket over at hun ikke grep denne sjansen til å få noe ekstra godt, men ikke overrasket fordi hun har en veldig selektiv smak det ikke er mulig å bli klok på.

– Men vil du ha, da? spurte jeg 3-åringen.
Han så på sin søster og ble tydelig smittet av hennes mangel på engasjement. Han trakk pusten og hentet tilbake hysteriet:
– NEI, BARE DRIKKE!!

Jeg så på min mann, og verbal kommunikasjon var overflødig. Jeg la Nugattien slukøret tilbake, og min mann tok over regien og kjørte en ny taktikk. Vi kom oss heldigvis raskt i bilen og freden senket seg samtidig med at motorduren dysset 3-åringen i søvn.

Jeg satte ikke sjokoladepålegg på handlelista den uka heller. Helt greit.