My cart

Du har ingen produkter i handlekurven.

Skråblikk

Kresne barn (og jakten på kuren)

Jeg skulle gjerne vært foruten kresne barn.

Som mange mødre før meg, har jeg fått tålmodigheten testet ved middagsbordet, av mine barn som liker laks én uke, og ikke den neste. Jeg tenker meg om to ganger før jeg drysser et uskyldig lag med tørket timian over potetbåtene, så jeg slipper min datters mistenksomme og inspiserende blikk.

Og selv om jeg er ernæringsfysiolog, har ikke mine barn quinoa-salat med blåskjell i matboksen. De er typiske barn, som elsker polarbrød med leverpostei, har sine egne unike særegenheter, og som trenger litt tid på å lære å like avokado.

 

kresne barn
Sugerør i vaniljesausen møter lite protester…

 

Som liten bodde jeg i Asia, og spiste asiatisk så ofte jeg kunne, helst sterk bengalsk curry og gjerne med fingrene. Senere, i Norge, har min mor stadig fulgt trender og tilbud, og middagene har variert fra tradisjonelle kjøttkaker, til pakkeløsninger fra Toro, til vegetariske hovedretter, til fullstendig hjemmelagede curryer (NØYAKTIG slik min mor lærte i Bangladesh). Jeg husker at jeg likte alt, og spiste alt.

Jeg kjenner meg derfor ikke igjen i kresne barn, og jeg vil gjerne unngå at barna mine blir det!

 

Det er derfor med en snikende uro jeg opplever at min datter er kresen.

Lite ødelegger min datters dag mer, enn å få høre hva som er til middag. Hennes lillebror spiser alt, noe som gjør det tydeligere at det er mye hun unngår. Nå som vi er blitt fem i familien, er det ikke snakk om å lage spesial-mat til kresne barn som ikke liker dagens middag. Så hva gjør jeg??

 

kresne barn
Kan hun ikke bare S – P – I – S – E

 

Jeg legger en plan.

Jeg kan ikke la min datters nød og ulykke smitte over og ødelegge middagen for meg og resten av familien.

Det er tross alt allerede et rimelig presset tidspunkt: Jeg har klargjort et (mer eller mindre vellaget) måltid, jeg har samlet flokken rundt bordet og jeg har stålsatt meg for å møte utfordringene som kommer, være seg kampen om håndvasken, feil drikke, for varm mat, manglende klut, mat på avveie og spontan tisse-trang. Barna er slitne etter en lang dag, og det er jo, ærlig talt, jeg også, og jeg har derfor absolutt ikke kapasitet til å ta spontane avgjørelser for å parere mitt kresne barn! Det kommer garantert til å føre til surhet – hos meg og henne, sannsynligvis flere.

Jeg må derfor på forhånd tenke igjennom hva jeg skal gjøre, for å løse dette på best mulig vis.

 

Planen har vokst frem gjennom 3 viktige steg:


1. Hva vil jeg lære barna mine om mat og måltider? 

Jeg har tenkt nøye igjennom: Hva er viktigst i min håndtering av mitt kresne barn? Er det at hun får i seg nok næringsstoffer? Nok energi? At hun lærer god bordskikk? At måltidet blir hyggelig?

Jeg laget til slutt en liste over dette, som gjorde det klart for meg hva som er mine innsatsområder. Jeg kom frem til at det er mye jeg vil lære mine barn når det kommer til måltider, men nøyaktig hva og hvor mye de får i seg er ikke nødvendigvis med på listen.

Den komplette listen kan du lese her: Hva vil jeg lære barna mine om mat og måltider?

 

2. Hvordan skal jeg håndtere mitt kresne barn?

Når jeg hadde bestemt meg for hva som var viktig for meg, måtte jeg finne ut hva som var minste motstands vei. I denne prosessen fikk jeg konkretisert min taktikk.

Dette kan du lese mer om her: Mine beste tips for å takle kresne barn

 

3. Commitment!

Da jeg var klar, måtte vi – min mann og jeg – forplikte oss til å gjennomføre taktikken. Nå skulle ikke sammenbrudd og dådyrøyne honoreres med spesialbehandling og usunne alternativer. Tender, love & care skulle vi gi, men vi skulle holde oss til planen.

 

Vi er i gang!

Min datter skal utvide repertoaret sitt når det gjelder ulike matretter, men det skal ikke gå utover trivsel og hygge rundt bordet. Er det en umulig oppgave?? Vi får se – jeg er optimistisk!

 

kresne barn

 

 

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *