Alle Skalkers Mor
Jeg er Alle Skalkers Mor.
Da jeg i morges skulle lage meg frokost, ble jeg presentert med valget: Skal jeg velge et par skiver av det gode brødet vi kjøpte i går, eller ta de gamle, tørre skalkene?
Jeg husker mamma sa da jeg var liten, at det var fint hvis noen andre også kunne spise skalkene, så slapp hun å gjøre det hver bidige gang. Og jeg husker jeg syntes hun var masete og slitsom da hun sa det, og jeg valgte stadig å la skalkene ligge igjen til henne. Hun kunne vel bare kaste de hvis det var så ille?
Dette var før jeg flyttet for meg selv og lærte den virkelige verdien av penger. Dette var også før jeg ble oppmerksom på å bevare miljøet og redusere matsvinn. Nå kaster jeg ikke fullt spiselige skalker, både fordi mat koster penger og fordi spiselig mat i søppelbøtten ikke har noe der å gjøre.
Jeg tar de gamle, tørre skalkene. Jeg er ikke vond å be.
Jeg knipser et bilde av skalkene, og sender til mannen min for å vise hvilken martyr jeg er. “Bon appétit!” skriver jeg, for å markere at nå spiser jeg skalkene igjen! Jeg slenger på en artig emoji for å vise han at jeg ikke er på krigsstien. I sitt svar bedyrer han sin uskyld med at han også tok skalk denne morgenen, slik at barna fikk de gode skivene. Han er en bra mann.
Mens jeg stapper skalkene i brødristeren, tenker jeg fint lite på hvorvidt pålegget havner på det gode brødet eller på ristede skalker. Sannheten er at jeg ikke har så mye i mot skalker så lenge jeg har brødrister. Skalker som har vært i brødristeren smaker helt ok.
Jeg er Alle Skalkers Mor. Og lever godt med det.
Jeg tenker gode tanker om min mor mens jeg lager frokosten. Hun var visst også Alle Skalkers Mor, en skjebne som tydeligvis går i arv. Men hun hadde ikke brødrister, stakkars.
